Norsk Kjøleteknisk Forening

Ofte er det gammelt utstyr vi skal holde i sving, og da gjelder det å bruke både hode og hender, sier Elisabet Timland.

– Jeg husker veldig godt øyeblikket da jeg bestemte meg for å bli kuldetekniker: Det var på VG 1, da vi hadde litt om varmepumper og kuldesystemer. Der og da visste jeg hva som skulle bli min fremtidig jobb, og det har jeg ikke angret på et sekund!

Elisabet Timland bor i Telemark, men har storparten av jobbene sine i Vestfold. Vi treffer henne på jobb i en Menybutikk rett utenfor Horten. Med den største selvfølgelighet viser hun vei til maskinrommet, og inne blant kompressorer som har et lydnivå som minner om en middels jetmotor, forklarer hun om hverdagen sin, om arbeidskollegene og firmaet, IAC. Hun kunne rett og slett ikke trives bedre, sier hun. På spørsmål om hvilke ambisjoner hun har for fremtiden, er svaret klart:

– Du, jeg er 23 år, ikke sant? Jeg har hatt fagbrev i ett år, og har det veldig bra som jeg har det akkurat nå. Når jeg kan gjøre jobben min stort sett innenfor vanlig arbeidstid, og dra hjem og være ferdig for dagen, har jeg det akkurat slik jeg vil ha det. Så kan det jo hende at det endre seg med årene, men det får vi se. Akkurat nå har jeg en jobb som passer meg veldig bra.

Hevede øyenbryn

-Hvordan ble det mottatt i miljøet rundt deg da du fortalte hvilket yrkesvalg du hadde tatt?

-Haha, det ble en del hevede øyenbryn ja. For det første var det jo slik at det bare var meg og en jente til som valgte yrkesfag fra min ungdomsskoleklasse. Når vi så skulle velge videre skolegang etter VG 1, var jeg den eneste som gjorde dette valget. Men saken er at jeg er oppvokst på en nedlagt grisegård i Telemark, og har alltid vært interessert i å skru på ting, og få ting til å virke. Dessuten har faren min en jobb som har stimulert min interesse for kuldefaget, så når jeg dessuten har en storesøster som jobber innen et yrkesfag, var ikke akkurat så mange nær meg overrasket over valget. Men det er ingen i vennegjengen som har samme yrket som meg, det er sant. Jeg har jo vært så heldig at jeg kunne kombinere interesse med jobb, og da er det duket for en suksess, smiler hun.

Denne redskapsveska har jeg med overalt, og her har jeg alt jeg trenger. Det gjelder å ha orden i den, forklarer Elsabeth Timland.

-Du jobber i en mannsdominert bransje, hvordan opplever du det?

-Tja, jeg må bare si at jeg trives med det jeg, og kjenner meg hjemme. Jeg merket til å begynne med at gutta hold litt tilbake når jeg var til stede, men jeg sa klart fra at de bare skulle være seg selv. Jeg er ikke hårsår, og akkurat at jeg var så klar på det, har bidratt til det gode arbeidsmiljøet vi har på jobben tror jeg. Det er bare hyggelig å være eneste jente på vår arbeidsplass. 

God jobb for jenter

-Hva vil du si til andre jenter som lurer på å om de skal gjøre det samme valget som du har gjort?

-Gjør det! Om du har interessen for å skru, og ønsker deg en selvstendig og trivelig jobb i en mannsdominert bransje, kan du ikke ha det bedre. Som sagt har jeg aldri hatt noen utfordringer på jobben fordi jeg er jente. I enkelte sammenhenger er det faktisk en fordel, for vi jenter kan være litt mer bøyelige og tøyelige enn gutta, så vi lettere kommer til på steder der det er liten plass. Og når man er ute på service, er det ofte gamle anlegg, og ikke akkurat satt opp med tanke på at det skal utføres service seinere. 

-Hva liker du best ved jobben?

-Generelt vil jeg si at det er selve jobben jeg liker aller best: Variasjonen i arbeidsoppdrag, at man kan bruke hodet og hendene samtidig, og tenke ut løsninger. Det er mange oppgaver man møter på i løpet av en uke som krever at man løser utfordringer som ikke akkurat er standard A 4.

-Hender det at du må ringe kollegene å spørre da?

-Jeg ringer alle sammen jeg, ler hun. Og legger til at det er en av mange fordeler ved å jobbe i et relativt lite firma: Hun kjenner alle, og vet hvem som er gode på hva. Derfor har hun alltid støtte om hun skulle trenge det, og kollegene er skikkelig flinke, skryter hun. Så det er alltid hjelp å få. 

En annen sak er forresten at det jo sakte men sikkert blir flere jenter i dette yrket nå, akkurat som hos rørleggerne. Jeg er nemlig sammen med en rørlegger, og for noen år siden var det veldig få jenter i det faget. Nå er interessen mangedoblet, og det håper jeg vil bli tilfellet med vårt fag også, sier hun håpefullt.

Servicejobber

-Du har mange jobber i Vestfold, sier du. Hva jobber du mest med?

-Det er ganske mange butikker vi har. Og det er fascinerende hvor mange forskjellige løsninger man kan finne på kjøledisker i de forskjellige butikkene! Men det er bare hyggelig, for det er som sagt spennene å løse de forskjelligste utfordring når man er på servicejobber. Jeg trives aller best når jeg må løse noe jeg aldri har vært borti før, og faktisk greier å løse det. Selv ikke de store kolonialkjedene har de samme kjøleanleggene overalt, rett og slett fordi butikkene er av svært varierende alder. 

Alltid viktig å ha med seg det man trenger til servicejobben, forteller Elisabet Timland.

-Hva kan du ikke unnvære på jobben?

-Verktøyveska mi! Her har jeg alt til jeg trenger til å løse de fleste servicejobbene, unntatt deler såklart. Men den er en fast følgesvenn som jeg alltid sørger for at er oppdatert. Viktig at man ikke legger igjen eller mister noe i den, for da står man der på neste jobb, kanskje. Ellers har jeg jo en servicebil som inneholder det aller meste jeg trenger, så da gjenstår det bare å bli kjent med de stedene man skal jobbe. For man blir jo kjent med anleggene de fleste steder etterhvert, og da jobber man mer rasjonelt. Og det er viktig, for produksjonen må gå unna hele tiden, formaner hun.

av Jørn Wad